Hivs vi ser Ingeborg Bachmanns projekt som å møte dyret Malina i en kvinnepolitisk kamp da kan det ha implikasjoner i forhold til Isis og Kleopatra som mål.
Og Malina finner sitt glimrende bilde i den første Alien-filmen.
Monsteret er Ripley.
Hvis du forsøker å se filmen fra den synsvinkelen virker det som det er et gjennomført projekt fra regisørens side.
Ripleys navn er antagelig bygget på Patricia Highsmiths Ripley-figur. Bøkene om han handler om en mannlig hensynsløs morder. Men de er skrevet av en kvinne, med en søsteraktig likhet med Bachmann forresten.
Og den første som får unngjelde er farsfiguren, Harry Dean Stanton, selvfølgelig.
Med klare seksuelle tiltrekninger mellom Ripley og den sorte rolleinnehaveren i filmen mens mordet foregår. Nesten en utrolig paralell til Brian, Nico og Hendrix. Og det foregår dessuten konstant i Amerika kan jeg forestille meg.
Det neste offeret er sjefen om bord. Dallas.
Og som Bw påpeker er Dallas bygget opp som et ordspill på Sad og Al.
Da de gjenværende lurer på hvem som skal gå inn i sjakten for å lete etter ham svarer Ripley (på spørsmålet "Who goes in the shackt?") at hun selvfølgelig gjør det.
Ingeborg Bachmann ville sett den filmen med en intens glede og tilfredsstillese.
Og hun har nettopp sett litt på Aliens! Den andre Alien-filmen!
Her er hennes kommentar:
"The Aliens have acid for blood. It is a joke!
Ass-Id...got it? Are you American military afraid of kissing ass? Hahahahaha!"
Jea.
Kiss my mothers ass.
(Kremt. Det var min kommentar).
